Om Christiane
Johan Johannesen
Jakteskipper Johan Johannesen hadde solgt sin gamle skute og begitt seg landlivet i vold. Sammen med sønnen Kristian, hadde han tatt arbeid på Tangen Skibsbyggeri, rett på nedsiden av der de bodde i Skomakergata på Tangen. Verftet var en fortsettelse av et eldre verft på stedet. Nå var 90-100 mann beskjeftiget med å bygge mindre frakteskip med skrog av tre. Bak selskapet sto den kjente båtkonstruktør og skipsbygger Aslak Hansen. Dessverre var ikke folkene som arbeidet med økonomien i selskapet like dyktige, og i 1925 var det «kroken på døren" for videre drift.
Far og sønn Johannesen sto uten arbeid, men var ikke rådløse. De hadde hørt snakk omen galeas som var til salgs. Skuta skulle være aldeles som ny, og et godt kjøp. Uten nøling dro de sammen til Sandviken gård på Berger for å møte bonde og jakteskipper Hans Sandviken.
Christiane av Sandviken
Sandviken gård var ikke stor. Den hadde 67 mål innmark hvor det ble avlet korn og poteter, og i fjøset sto 6-8 kuer, noen ungdyr og en del fjærkre. I skogen var det brukbart byggetømmer. Med en beliggenhet like ved sjøen hadde brukerne i flere generasjoner drevet vekselbruk med jordbruk og laksefiske med bunngarn og ruser.
Gamle Hans Christian Sandviken (1834-1884), bestefar til Hans, hadde ført vekselbruket et stykke lenger. I 1879 bygget han like godt sin egen skute, trolig på sandstranda nedenfor gården. Hans Christian var nok ikke alene om å bygge den vakre jakta. Kanskje fikk han hjelp av de to svogrene, skipper Hans Larsen i Svelvik og fraktemann Andreas Christoffersen på Syvertsvollen. Det er også mulig at Hans Christian hadde skaffet seg erfaring i skipsbyggerfaget hos en båtbygger.
Da jakta ble satt på vannet, fikk den navn etter gårdbrukerens kone - Christiane Sandviken.
I de følgende årene gikk jakta Christiane i fart med alle typer stykkgods langs kysten helt opp til Vestlandet. Lasten kunne bestå av fisk og høy, ved og koks, bord og plank eller sement og murstein. Når stormene raste vinterstid lå jakta i opplag, men ellers seilte Hans Christian og Christiane fra havn til havn så lenge det var frakt å få. Mens Hans Christian holdt styr på jakta, satt hustruen Christiane hjemme og holdt styr på resten av familien. Hun var stort sett alene om å oppdra seks barn. Samtidig skulle hun drive et helt gårdsbruk.
Hans Christian Sandviken ble ikke lenge ved roret på Christiane. Han døde i 1884, bare 50 år gammel. Sønnen Martin hadde sikkert vært med faren som jaktegutt, og hadde trolig også vært med på å bygge skuta. Nå tok han over som skipper på egen skute. Mor Christiane sørget fortsatt for gårdsdriften, så sønnen fikk god anledning til å gi seg sjølivet i vold. Først i 1905 kunne Martin overta gården etter moren.
Martin Sandviken giftet seg med Maren Gustava fra nabogården Mørkassel, og sønnen Hans kom til verden i 1891. Han ble tredje generasjon jakteskipper fra Sandviken og overtok Christiane da faren "gikk i land"
Fra jakt til galeas
Christiane hadde seilt for 3 generasjoner på Sandviken og nærmet seg "40-års-krisen". Skuta hadde behov for omfattende reparasjoner. Også denne gang måtte sandstranda på Sandviken være bedding. Reparasjonsarbeidet ble sikkert utført av far og sønn, og med bistand fra andre av gårdens folk.
Arbeidet var omfattende. Det meste av hudplank måtte skiftes, slik at bare fire bordganger langs kjølen og noen midtstykker ble beholdt. Det ble satt på ny forstevn av eik, og akterstevnen ble skjøtet. For å øke tonnasjen, ble dekket forhøyet med 2 bordganger eller 16 tommer. Dermed fikk Christiane en bruttotonnasje på 41 tonn og en lengde på vel 55 fot. Det er grunn til tro at Christiane seilte dårligere etter ombyggingen, men nå var hun til gjengjeld god for større laster.
En annen betydelig endring var å rigge om skuta fra jakt til galeas. Jaktriggen med 27 meters mast og storseil med et betydelig seilareal kunne være tung å håndtere for et mannskap på to. Nå fikk Christiane to master - stormast og mesanmast. Den nye seilføring besto av jager, klyver, fokk, storseil, mesan og to toppseil.
Under dekk ble det laget to små oppholdsrom for mannskapet. Forut ble det lugar med to køyer, spisebenk og ovn, og i dekkshuset akter ble det bygget to køyer. Til slutt ble skroget malt med blakk-ferniss. De tre øverste bordgangene ble lakket trehvite.
Som vi ser var reparasjonsarbei-det omfattende og strakte seg over to år, fra 1917 til 1919. Deretter kunne unge Hans Sandviken gjenoppta livet som jakteskipper mens han ventet på å overta gården. Da ventetiden var omme i 1923, hadde samfunnsutviklingen forlengst løpt fra seilfartens fraktemenn.
Et liv i sandfart
Johan Johannesens og sønnen Kristians besøk på Sandviken i 1925 ble avgjørende både for dem selv og Christiane. De falt for galeasen fra Sandviken og inngikk handel med bonden. Far og sønn kunne igjen stå på eget dekk og flåten av sandjakter i Drammen hadde fått et nytt tilskudd.
Christiane ble en av de større sandjaktene i fjorden. Med en bruttotonnasje på 41 tonn kunne hun frakte 100 tonn sand i en vending. Hun krøp under sandfraktemannsforeningens bestemmelser om maksimumstørrelse på sandjakter. Den ble nemlig utvidet til 45 brt. reg. tonn i 1922.
Christiane ble stort sett seilt av far og sønn Johannesen som henholdsvis skipper og jaktegutt. Kristian seilte også en del turer som skipper, og da pleide han å la gutter i familien eller andre unggutter fra Tangen få hyre på som jaktegutter.
Da Svend Aubert intervjuet Kristian Johansen i 1983, fortalte han at Christiane var kjent som en god seiler. Da sammenlignet han nok med andre sandjakter som bar preg av at stor fraktekapasitet betydde mer enn lekker linjeføring. Derimot innrømmet Johansen at "når båten var lasta så vannet sto til dekket var den ikke god å manøvrere med bare seil".
Det var tungt å seile i brakkvannet inne i fjorden, så det hjalp å komme ut av "dødvannet". "Båten dro med seg mye vann, det kunne en se langs' sida. Ble det vind, slappa vannet. Det var særlig mye dødvann i Holmsbufjorden om våren". Det hjalp også for fremdriften at Christiane fløt halvannen tomme høyere når hun kom ut i saltvann.
Under seil
Hvis børen var god, kunne Christiane seile fra Drammen til Oslo på dagen. Hadde man vinden i ryggen, ble det heist breifokk, et råseil som ble spridd ut nede. "Jageren var til godværsvind. Blei det frisk vind, gikk jageren ned først. Deretter mesantoppseil og topp seil", fortalte Kristian Johansen.
Var det lite vind, pleide Christiane å vente på sønnavinden ved Sotfjell eller Flaket "sønnapå" Rødtangen. Da kunne det hjelpe godt å klø masta og synge:
Kom sønnavind, kom sønnavind,
kom sønnavind grå.
Kom flyndra mi, kom flyndra mi,
kom flyndra mi, bit på.
Georg Nilsen var med Christiane som 16-åring noen få uker i 1927. Han fortalte at det var et hardt liv. "Jeg husker jeg rodde så blodet flaut mellom negla. Når det var lite vind, og det var f.eks. strøm mot land, måtte vi ro skuta rundt Hurumlandet, forbi Tofteholmen og mot Drøbak.
Jeg husker de gangene vi rodde rundt, det gjaldt å komme mest mulig inn i fjorden. Kom sønnavinden, da var vi letta. Men hvis det blei motstrøm og lite vind mot Bestumkilen, måtte vi varpe, eller ro hvis ikke strømmen var sterk. Ei svær sandjakt var kjempetung å ro igang, og det var ikke noe ekstrabetaling for slitet. Vi hadde en 7-8 kroner for turen, og vi måtte henge i for å greie to turer i uka."
Nilsen kunne fortelle at sandfarten ikke var noe latmannsliv, selv når de seilte: "Vi seilte som regel fra Drammen med nordøsten ved 2-3 tida om morran. Lakk skuta da, måtte vi kjøpe 5-6 sekker med sagflis til "mauring". Når vi maura brukte vi ei stake med en boks på, og førte denne langs skutesida så sagflisa trakk inn der beket hadde sluppet. Hvis det lakk underveis, måtte deksgutten til på handpumpa. Dessuten måtte vi trimme lasta underveis. Som sagt var Christiane temmelig tett, det var bare 8 år sida hu var blitt ombygd."
Svelvikstrømmen kunne ofte være stri. Far ikke å miste manøvreringsdyktigheten, var det av og til nød-vendig å bremse farta ut strømmen. Bremsingen ble utført med ankeret. Desto mer kjetting de hadde ute, desto mer ble farten redusert. Det var viktig å ha god bått, dvs. bra med kjetting. En 15-20 favner god kjetting ble gjerne brukt ytterst, mens man hadde utrangert kjetting innerst.
Om sommeren kunne solgangsbrisen være en god forbundsfelle på vei opp fjorden. I påvente av sønnavind lå det gjerne flere jakter i fjorden, og sommeren var de et praktfullt skue på vei til sine respektive losseplasser
På hjemtur pleide Kristian Johansen a gå nær Rødtangenlandet "for å få opp-evja". Den største utfordringen var å baute forbi Holmsbusteinene. Derfra var det ingen sak å baute inn fjorden til Saltskjær. Ved Bokkervika la de seg til for å vente på innstrøm og bris. Vinden var friskere i strømmen og det var greit å baute opp strømmen bare man skar klar av bøyene som kunne være farlige.
I strømmen ble de møtt av losen, som korn ut i pram. Senere ble de møtt av "Speed" og ble tauet opp.
Tunge tak
"I gamle dager, losset vi sanda med håndvinsj", kunne Kristian fortelle. "Vi lå i jaktehavna i Vika og sveivet opp dunger på et hektoliter. Drammenssanda veide 125 kg for hektoliteren, mens jeg kan huske Svelviksanda veide 140 kg."
Mørtelverkene i Bestumkilen og Oslo tok bare inn sand om sommeren og dekket dermed behovet for hele vinteren "Når vi ikke fikk levert til mørtelverkene, drev vi en slags butikk inne i Vika, vi solgte sand i løs vekt. Var vi heldige, kunne vi få losset på et par dager."
De siste årene gikk Christiane til Slemmestad, hvor Kristian Johansen hadde fast avtale om leveranse. Der ble kvartsen brukt til å blande i kalkstein. Christiane gikk vanligvis i opplag seks uker før jul. Da lå hun gjerne ved Holmenbrygga, på oppsiden av Kattegat. Kattegat var sundet mellom Holmen og Risgarn. Det hendte også at hun lå et stykke på nedsiden av Tangen kirke, utenfor Malmstein & Backers kullager i Havnegata 63.
Lønnsom seilas
Når Kristian Johansen leverte sand til Bestum Mørtelverk fikk han 55 øre pr. hektoliter (1929). Christiane lastet i overkant av 100 tonn pr. tur (1925-26) og en levering ble dermed betalt med 550 kroner. Av dette beløpet måtte Kristian betale 30 kroner for lasting ved mudderapparatet, 16 kroner for lossing i Besturo, 7-8 kroner til jaktegutten og noen kroner til kosten. Netto til skipper og vedlikehold av skute var i underkant av 500 kroner.
Noen ganger gikk Christiane inn i Vika, hvor pussesand ble solgt "i smått" til 70 øre pr. hektoliter. Da sparte skipperen lossepenger, men måtte selv vinsje opp sanden. En Vika-tur ga omkring 650 kroner i lommen uten ytterligere omkostninger utover en dags ekstra liggetid.
Det kostet selvfølgelig å holde Christiane i god stand. I 1926 kostet det 10 kroner å kjølhale Christiane, og det gikk med en god del kroner til seil og utstyr. Årskontingenten i fraktemannsforeningen ble beregnet etter tonnasje og betalt med 12 kroner (40 tonn).
Ifølge fraktemannsforeningens regnskaper gjorde ikke Christiane mange turene i 1925-26. Det kunne være lenge å vente på tørn ved lasteapparatet, men etterspørselen etter sand spilte også inn. Den første sesongen i sandfart begynte, forøvrig først i slutten av april 1925. Det året gikk hun syv turer med sand, hvorav to til Bestum. Året etter ble det bare 5 turer og fire av disse gikk til Bestum.
Til tross for få turer i året var sandfarten lønnsom. Kristian Johansen og flere av de andre skipperne hadde god økonomi og mulighet til å legge seg opp penger. Det er likevel et stort spørsmål om de hadde en avkastning som ga rom til fornyelse av fartøyet når det var nødvendig.
Modernisering og motgang
Christiane ble omkring 1930 omtalt som en av fjordens mest moderne sandjakter. Johannesens investerte i skuta for å få henne så praktisk som mulig. En ensylindret Rapp-motor på 20 hk ble installert i 1927. På det tidspunkt var det bare 3-4 sandjakter som hadde motor. Samme året fikk Christiane motorvinsj som gikk på solardiesel.
Arbeidet ombord gikk mye lettere etter dette, men bemanningen på to mann ble beholdt. "Vi brukte seilene mye, også etter at vi hadde fått motor", kunne Kristian fortelle. Seilene ble forøvrig beholdt til etter krigen.
Krigstiden var en vanskelig tid for Kristian Johansen og Christiane. Han nektet å gå i fraktfart for tyskerne, og derfor fikk han ikke kjøpe bensin eller olje. Mens mange av andre skippere hadde råd til å vedlikeholde skutene, måtte Kristian se at hans egen båt forfalt under krigen.
Krigstiden førte også med seg andre problemer. "Vi måtte ha pass hvor vi enn beveget oss. Jeg hadde ikke pass før jeg en gang ble tatt på Rødtangen. Vi måtte også vise rasjoneringskort for olje, men det var det sjelden jeg fikk tak i. Det ble til at jeg måtte satse på seil under krigen, mens alle de andre gikk for maskin." Det var bare såvidt han holdt det gående.
Moderniseringen av Christiane fortsatte med bygging av et stort styrehus i 1950. Det avløste et mindre styrehus som ble satt på omkring 1933. I 1950 fikk Christiane også nytt dekk og nye spanter til vannlinja. Arbeidet ble utført hos Gerhard Tangen på Promhavn slip på Nærsnes, hvor galeasen ble slippsatt annethvert år. Etter ombyggingen i 1950 var tiden som seilfartøy definitivt over. Stormasta var erstattet med en "pyntemast".
Den siste sandjakt
Etterspørselen etter sand avtok og sandjaktene fikk konkurranse av sandlektere. Kristian måtte spe på med vinterarbeid som styrmann på isbryteren Thor II der broren var skipper. Da Thor II ble avløst av Thor III i 1960, var det ikke lenger arbeid for Kristian der. Han, avslo tilbudet om annet arbeid for Havnevesenet: "- Jeg ville være på sjøen, slik jeg hadde vært vant med i alle år, jeg ville ikke på land."
Sandfarten opphørte helt etter at kommunen ikke lenger var villig til å la sandjaktene ta opp mer sand. Dermed seilte Christiane sin siste tur med sand i 1959 og gikk deretter i opplag.
I 1963 eller 1964 kom en Kristiansandmann til Drammen for å kjøpe fraktemannsforeningens mudderapparat. "Han lurte på jakta au", kunne Kristian Johansen senere fortelle. Kunden stilte godt forberedt til å ta Christiane med seg til Kristiansand, og hadde avtalt bistand fra maskinist Welle før handelen var inngått. Mye tyder på at kristiansanderen ikke hadde til hensikt å betale for skuta, men den gamle jakteskipperen lot seg heldigvis ikke lure: "Han var litt av en hautendrager, det skjønte jeg", var Kristians tørre kommentar. Det var nære på at Christiane forlot Drammen for godt den gang.
Våren 1965 var Drammens siste sandjakt til salgs. En Oslo-mann interesserte seg for båten og ville kjøpe, men Kristian Johansen nølte. For ham var Christiane "halve livet", og han hadde vanskelig for å gjøre seg av med de mange minnene som var knyttet til henne.
Heldigvis var det flere som hadde et godt øye til Christiane. Sjøspeiderleder Christen Nielsen hadde registrert sandjakta i opplag og hadde innledet kontakt med eieren. Til avisen uttalte han at "Vi er meget interessert i Kristiane II, og har vært det i mange år. Vi har skuta liggende rett utenfor vår "kahytt" i Tollbugata, og vi har til og med diktet en sang og satt melodi til den til ære for galeasen, og vi har hatt kontakt med eieren som mer enn gjerne ser at sjøspeiderne tar hånd om båten."
Sjøspeiderne eslet seg til å føre en verdifull tradisjon videre, men manglet de nødvendige midler til kjøpet. Heldigvis var det flere som reagerte på avisartikkelen. Blant disse var Drammens Sjømannsforening, som under visse forutsetninger var villig til å bidra med midler.
Sjøspeiderne fikk Kristiane II på hånden et par uker, og startet arbeidet med finansieringen. En søknad om delvis dekning av kjøpesummen på 7000 kroner havnet på kommunens bord. Tre uker senere bevilget et enstemmig formannskap 3500 kroner. Speiderne overtok skuta før ferien og fikk henne på slipp for kontroll av skroget. Christiane gikk inn i en ny epoke.
Til toppen
Johan Johannesen
Jakteskipper Johan Johannesen hadde solgt sin gamle skute og begitt seg landlivet i vold. Sammen med sønnen Kristian, hadde han tatt arbeid på Tangen Skibsbyggeri, rett på nedsiden av der de bodde i Skomakergata på Tangen. Verftet var en fortsettelse av et eldre verft på stedet. Nå var 90-100 mann beskjeftiget med å bygge mindre frakteskip med skrog av tre. Bak selskapet sto den kjente båtkonstruktør og skipsbygger Aslak Hansen. Dessverre var ikke folkene som arbeidet med økonomien i selskapet like dyktige, og i 1925 var det «kroken på døren" for videre drift.
Far og sønn Johannesen sto uten arbeid, men var ikke rådløse. De hadde hørt snakk omen galeas som var til salgs. Skuta skulle være aldeles som ny, og et godt kjøp. Uten nøling dro de sammen til Sandviken gård på Berger for å møte bonde og jakteskipper Hans Sandviken.
Christiane av Sandviken
Sandviken gård var ikke stor. Den hadde 67 mål innmark hvor det ble avlet korn og poteter, og i fjøset sto 6-8 kuer, noen ungdyr og en del fjærkre. I skogen var det brukbart byggetømmer. Med en beliggenhet like ved sjøen hadde brukerne i flere generasjoner drevet vekselbruk med jordbruk og laksefiske med bunngarn og ruser.
Gamle Hans Christian Sandviken (1834-1884), bestefar til Hans, hadde ført vekselbruket et stykke lenger. I 1879 bygget han like godt sin egen skute, trolig på sandstranda nedenfor gården. Hans Christian var nok ikke alene om å bygge den vakre jakta. Kanskje fikk han hjelp av de to svogrene, skipper Hans Larsen i Svelvik og fraktemann Andreas Christoffersen på Syvertsvollen. Det er også mulig at Hans Christian hadde skaffet seg erfaring i skipsbyggerfaget hos en båtbygger.
Da jakta ble satt på vannet, fikk den navn etter gårdbrukerens kone - Christiane Sandviken.
I de følgende årene gikk jakta Christiane i fart med alle typer stykkgods langs kysten helt opp til Vestlandet. Lasten kunne bestå av fisk og høy, ved og koks, bord og plank eller sement og murstein. Når stormene raste vinterstid lå jakta i opplag, men ellers seilte Hans Christian og Christiane fra havn til havn så lenge det var frakt å få. Mens Hans Christian holdt styr på jakta, satt hustruen Christiane hjemme og holdt styr på resten av familien. Hun var stort sett alene om å oppdra seks barn. Samtidig skulle hun drive et helt gårdsbruk.
Hans Christian Sandviken ble ikke lenge ved roret på Christiane. Han døde i 1884, bare 50 år gammel. Sønnen Martin hadde sikkert vært med faren som jaktegutt, og hadde trolig også vært med på å bygge skuta. Nå tok han over som skipper på egen skute. Mor Christiane sørget fortsatt for gårdsdriften, så sønnen fikk god anledning til å gi seg sjølivet i vold. Først i 1905 kunne Martin overta gården etter moren.
Martin Sandviken giftet seg med Maren Gustava fra nabogården Mørkassel, og sønnen Hans kom til verden i 1891. Han ble tredje generasjon jakteskipper fra Sandviken og overtok Christiane da faren "gikk i land"
Fra jakt til galeas
Christiane hadde seilt for 3 generasjoner på Sandviken og nærmet seg "40-års-krisen". Skuta hadde behov for omfattende reparasjoner. Også denne gang måtte sandstranda på Sandviken være bedding. Reparasjonsarbeidet ble sikkert utført av far og sønn, og med bistand fra andre av gårdens folk.
Arbeidet var omfattende. Det meste av hudplank måtte skiftes, slik at bare fire bordganger langs kjølen og noen midtstykker ble beholdt. Det ble satt på ny forstevn av eik, og akterstevnen ble skjøtet. For å øke tonnasjen, ble dekket forhøyet med 2 bordganger eller 16 tommer. Dermed fikk Christiane en bruttotonnasje på 41 tonn og en lengde på vel 55 fot. Det er grunn til tro at Christiane seilte dårligere etter ombyggingen, men nå var hun til gjengjeld god for større laster.
En annen betydelig endring var å rigge om skuta fra jakt til galeas. Jaktriggen med 27 meters mast og storseil med et betydelig seilareal kunne være tung å håndtere for et mannskap på to. Nå fikk Christiane to master - stormast og mesanmast. Den nye seilføring besto av jager, klyver, fokk, storseil, mesan og to toppseil.
Under dekk ble det laget to små oppholdsrom for mannskapet. Forut ble det lugar med to køyer, spisebenk og ovn, og i dekkshuset akter ble det bygget to køyer. Til slutt ble skroget malt med blakk-ferniss. De tre øverste bordgangene ble lakket trehvite.
Som vi ser var reparasjonsarbei-det omfattende og strakte seg over to år, fra 1917 til 1919. Deretter kunne unge Hans Sandviken gjenoppta livet som jakteskipper mens han ventet på å overta gården. Da ventetiden var omme i 1923, hadde samfunnsutviklingen forlengst løpt fra seilfartens fraktemenn.
Et liv i sandfart
Johan Johannesens og sønnen Kristians besøk på Sandviken i 1925 ble avgjørende både for dem selv og Christiane. De falt for galeasen fra Sandviken og inngikk handel med bonden. Far og sønn kunne igjen stå på eget dekk og flåten av sandjakter i Drammen hadde fått et nytt tilskudd.
Christiane ble en av de større sandjaktene i fjorden. Med en bruttotonnasje på 41 tonn kunne hun frakte 100 tonn sand i en vending. Hun krøp under sandfraktemannsforeningens bestemmelser om maksimumstørrelse på sandjakter. Den ble nemlig utvidet til 45 brt. reg. tonn i 1922.
Christiane ble stort sett seilt av far og sønn Johannesen som henholdsvis skipper og jaktegutt. Kristian seilte også en del turer som skipper, og da pleide han å la gutter i familien eller andre unggutter fra Tangen få hyre på som jaktegutter.
Da Svend Aubert intervjuet Kristian Johansen i 1983, fortalte han at Christiane var kjent som en god seiler. Da sammenlignet han nok med andre sandjakter som bar preg av at stor fraktekapasitet betydde mer enn lekker linjeføring. Derimot innrømmet Johansen at "når båten var lasta så vannet sto til dekket var den ikke god å manøvrere med bare seil".
Det var tungt å seile i brakkvannet inne i fjorden, så det hjalp å komme ut av "dødvannet". "Båten dro med seg mye vann, det kunne en se langs' sida. Ble det vind, slappa vannet. Det var særlig mye dødvann i Holmsbufjorden om våren". Det hjalp også for fremdriften at Christiane fløt halvannen tomme høyere når hun kom ut i saltvann.
Under seil
Hvis børen var god, kunne Christiane seile fra Drammen til Oslo på dagen. Hadde man vinden i ryggen, ble det heist breifokk, et råseil som ble spridd ut nede. "Jageren var til godværsvind. Blei det frisk vind, gikk jageren ned først. Deretter mesantoppseil og topp seil", fortalte Kristian Johansen.
Var det lite vind, pleide Christiane å vente på sønnavinden ved Sotfjell eller Flaket "sønnapå" Rødtangen. Da kunne det hjelpe godt å klø masta og synge:
Kom sønnavind, kom sønnavind,
kom sønnavind grå.
Kom flyndra mi, kom flyndra mi,
kom flyndra mi, bit på.
Georg Nilsen var med Christiane som 16-åring noen få uker i 1927. Han fortalte at det var et hardt liv. "Jeg husker jeg rodde så blodet flaut mellom negla. Når det var lite vind, og det var f.eks. strøm mot land, måtte vi ro skuta rundt Hurumlandet, forbi Tofteholmen og mot Drøbak.
Jeg husker de gangene vi rodde rundt, det gjaldt å komme mest mulig inn i fjorden. Kom sønnavinden, da var vi letta. Men hvis det blei motstrøm og lite vind mot Bestumkilen, måtte vi varpe, eller ro hvis ikke strømmen var sterk. Ei svær sandjakt var kjempetung å ro igang, og det var ikke noe ekstrabetaling for slitet. Vi hadde en 7-8 kroner for turen, og vi måtte henge i for å greie to turer i uka."
Nilsen kunne fortelle at sandfarten ikke var noe latmannsliv, selv når de seilte: "Vi seilte som regel fra Drammen med nordøsten ved 2-3 tida om morran. Lakk skuta da, måtte vi kjøpe 5-6 sekker med sagflis til "mauring". Når vi maura brukte vi ei stake med en boks på, og førte denne langs skutesida så sagflisa trakk inn der beket hadde sluppet. Hvis det lakk underveis, måtte deksgutten til på handpumpa. Dessuten måtte vi trimme lasta underveis. Som sagt var Christiane temmelig tett, det var bare 8 år sida hu var blitt ombygd."
Svelvikstrømmen kunne ofte være stri. Far ikke å miste manøvreringsdyktigheten, var det av og til nød-vendig å bremse farta ut strømmen. Bremsingen ble utført med ankeret. Desto mer kjetting de hadde ute, desto mer ble farten redusert. Det var viktig å ha god bått, dvs. bra med kjetting. En 15-20 favner god kjetting ble gjerne brukt ytterst, mens man hadde utrangert kjetting innerst.
Om sommeren kunne solgangsbrisen være en god forbundsfelle på vei opp fjorden. I påvente av sønnavind lå det gjerne flere jakter i fjorden, og sommeren var de et praktfullt skue på vei til sine respektive losseplasser
På hjemtur pleide Kristian Johansen a gå nær Rødtangenlandet "for å få opp-evja". Den største utfordringen var å baute forbi Holmsbusteinene. Derfra var det ingen sak å baute inn fjorden til Saltskjær. Ved Bokkervika la de seg til for å vente på innstrøm og bris. Vinden var friskere i strømmen og det var greit å baute opp strømmen bare man skar klar av bøyene som kunne være farlige.
I strømmen ble de møtt av losen, som korn ut i pram. Senere ble de møtt av "Speed" og ble tauet opp.
Tunge tak
"I gamle dager, losset vi sanda med håndvinsj", kunne Kristian fortelle. "Vi lå i jaktehavna i Vika og sveivet opp dunger på et hektoliter. Drammenssanda veide 125 kg for hektoliteren, mens jeg kan huske Svelviksanda veide 140 kg."
Mørtelverkene i Bestumkilen og Oslo tok bare inn sand om sommeren og dekket dermed behovet for hele vinteren "Når vi ikke fikk levert til mørtelverkene, drev vi en slags butikk inne i Vika, vi solgte sand i løs vekt. Var vi heldige, kunne vi få losset på et par dager."
De siste årene gikk Christiane til Slemmestad, hvor Kristian Johansen hadde fast avtale om leveranse. Der ble kvartsen brukt til å blande i kalkstein. Christiane gikk vanligvis i opplag seks uker før jul. Da lå hun gjerne ved Holmenbrygga, på oppsiden av Kattegat. Kattegat var sundet mellom Holmen og Risgarn. Det hendte også at hun lå et stykke på nedsiden av Tangen kirke, utenfor Malmstein & Backers kullager i Havnegata 63.
Lønnsom seilas
Når Kristian Johansen leverte sand til Bestum Mørtelverk fikk han 55 øre pr. hektoliter (1929). Christiane lastet i overkant av 100 tonn pr. tur (1925-26) og en levering ble dermed betalt med 550 kroner. Av dette beløpet måtte Kristian betale 30 kroner for lasting ved mudderapparatet, 16 kroner for lossing i Besturo, 7-8 kroner til jaktegutten og noen kroner til kosten. Netto til skipper og vedlikehold av skute var i underkant av 500 kroner.
Noen ganger gikk Christiane inn i Vika, hvor pussesand ble solgt "i smått" til 70 øre pr. hektoliter. Da sparte skipperen lossepenger, men måtte selv vinsje opp sanden. En Vika-tur ga omkring 650 kroner i lommen uten ytterligere omkostninger utover en dags ekstra liggetid.
Det kostet selvfølgelig å holde Christiane i god stand. I 1926 kostet det 10 kroner å kjølhale Christiane, og det gikk med en god del kroner til seil og utstyr. Årskontingenten i fraktemannsforeningen ble beregnet etter tonnasje og betalt med 12 kroner (40 tonn).
Ifølge fraktemannsforeningens regnskaper gjorde ikke Christiane mange turene i 1925-26. Det kunne være lenge å vente på tørn ved lasteapparatet, men etterspørselen etter sand spilte også inn. Den første sesongen i sandfart begynte, forøvrig først i slutten av april 1925. Det året gikk hun syv turer med sand, hvorav to til Bestum. Året etter ble det bare 5 turer og fire av disse gikk til Bestum.
Til tross for få turer i året var sandfarten lønnsom. Kristian Johansen og flere av de andre skipperne hadde god økonomi og mulighet til å legge seg opp penger. Det er likevel et stort spørsmål om de hadde en avkastning som ga rom til fornyelse av fartøyet når det var nødvendig.
Modernisering og motgang
Christiane ble omkring 1930 omtalt som en av fjordens mest moderne sandjakter. Johannesens investerte i skuta for å få henne så praktisk som mulig. En ensylindret Rapp-motor på 20 hk ble installert i 1927. På det tidspunkt var det bare 3-4 sandjakter som hadde motor. Samme året fikk Christiane motorvinsj som gikk på solardiesel.
Arbeidet ombord gikk mye lettere etter dette, men bemanningen på to mann ble beholdt. "Vi brukte seilene mye, også etter at vi hadde fått motor", kunne Kristian fortelle. Seilene ble forøvrig beholdt til etter krigen.
Krigstiden var en vanskelig tid for Kristian Johansen og Christiane. Han nektet å gå i fraktfart for tyskerne, og derfor fikk han ikke kjøpe bensin eller olje. Mens mange av andre skippere hadde råd til å vedlikeholde skutene, måtte Kristian se at hans egen båt forfalt under krigen.
Krigstiden førte også med seg andre problemer. "Vi måtte ha pass hvor vi enn beveget oss. Jeg hadde ikke pass før jeg en gang ble tatt på Rødtangen. Vi måtte også vise rasjoneringskort for olje, men det var det sjelden jeg fikk tak i. Det ble til at jeg måtte satse på seil under krigen, mens alle de andre gikk for maskin." Det var bare såvidt han holdt det gående.
Moderniseringen av Christiane fortsatte med bygging av et stort styrehus i 1950. Det avløste et mindre styrehus som ble satt på omkring 1933. I 1950 fikk Christiane også nytt dekk og nye spanter til vannlinja. Arbeidet ble utført hos Gerhard Tangen på Promhavn slip på Nærsnes, hvor galeasen ble slippsatt annethvert år. Etter ombyggingen i 1950 var tiden som seilfartøy definitivt over. Stormasta var erstattet med en "pyntemast".
Den siste sandjakt
Etterspørselen etter sand avtok og sandjaktene fikk konkurranse av sandlektere. Kristian måtte spe på med vinterarbeid som styrmann på isbryteren Thor II der broren var skipper. Da Thor II ble avløst av Thor III i 1960, var det ikke lenger arbeid for Kristian der. Han, avslo tilbudet om annet arbeid for Havnevesenet: "- Jeg ville være på sjøen, slik jeg hadde vært vant med i alle år, jeg ville ikke på land."
Sandfarten opphørte helt etter at kommunen ikke lenger var villig til å la sandjaktene ta opp mer sand. Dermed seilte Christiane sin siste tur med sand i 1959 og gikk deretter i opplag.
I 1963 eller 1964 kom en Kristiansandmann til Drammen for å kjøpe fraktemannsforeningens mudderapparat. "Han lurte på jakta au", kunne Kristian Johansen senere fortelle. Kunden stilte godt forberedt til å ta Christiane med seg til Kristiansand, og hadde avtalt bistand fra maskinist Welle før handelen var inngått. Mye tyder på at kristiansanderen ikke hadde til hensikt å betale for skuta, men den gamle jakteskipperen lot seg heldigvis ikke lure: "Han var litt av en hautendrager, det skjønte jeg", var Kristians tørre kommentar. Det var nære på at Christiane forlot Drammen for godt den gang.
Våren 1965 var Drammens siste sandjakt til salgs. En Oslo-mann interesserte seg for båten og ville kjøpe, men Kristian Johansen nølte. For ham var Christiane "halve livet", og han hadde vanskelig for å gjøre seg av med de mange minnene som var knyttet til henne.
Heldigvis var det flere som hadde et godt øye til Christiane. Sjøspeiderleder Christen Nielsen hadde registrert sandjakta i opplag og hadde innledet kontakt med eieren. Til avisen uttalte han at "Vi er meget interessert i Kristiane II, og har vært det i mange år. Vi har skuta liggende rett utenfor vår "kahytt" i Tollbugata, og vi har til og med diktet en sang og satt melodi til den til ære for galeasen, og vi har hatt kontakt med eieren som mer enn gjerne ser at sjøspeiderne tar hånd om båten."
Sjøspeiderne eslet seg til å føre en verdifull tradisjon videre, men manglet de nødvendige midler til kjøpet. Heldigvis var det flere som reagerte på avisartikkelen. Blant disse var Drammens Sjømannsforening, som under visse forutsetninger var villig til å bidra med midler.
Sjøspeiderne fikk Kristiane II på hånden et par uker, og startet arbeidet med finansieringen. En søknad om delvis dekning av kjøpesummen på 7000 kroner havnet på kommunens bord. Tre uker senere bevilget et enstemmig formannskap 3500 kroner. Speiderne overtok skuta før ferien og fikk henne på slipp for kontroll av skroget. Christiane gikk inn i en ny epoke.
Til toppen